Kelterne tilhørte den indoeuropeiske eller ariske rase og var sannsynligvis den første folkestamme som rundt 2500 f.Kr. brøt opp fra indoeuropeernes urhjem ved sydvest skråningene av det asiatiske høyland. Mellom år 700 og 600 f.Kr. foregikk det store keltiske folkevandringer fra øst innover det europeiske fastlandet. I de følgende århundrer fortsatte vandringene mot England, Irland, Spania og Italia.

Druidene var kelternes prester, lærere og leger. Overleveringene forteller at de kunne føre sin slekt tilbake til Noa og at de var monoteister. Druidene hadde stor makt over folket til tross for at de ikke bar våpen. Makten tilegnet de seg gjennom kunnskaper på en rekke områder. Disse kunnskapene ble overført muntlig til elevene gjennom mangeårige læreperioder. Ikke noe ble skrevet ned. Derfor har det til alle tider vært mye mystikk knyttet til druidenes historie.

Omkring år 300 f.Kr. sto kelterne på høyden av sin makt da de erobret Roma under det som romerne kalte "den galliske forferdelse". Romerne brukte nemlig betegnelsen gallere om kelterne. Under de to følgende århundrer ble kelterne slått tilbake, først av kartagerne i Spania og senere av romerne som gradvist utvidet sitt herredømme inntil også det meste av Britannia var nedkjempet.

Som nevnt ovenfor har vi ingen sikre kilder om druidene fra de eldste tider fordi deres kunnskaper ble ført videre muntlig. De eldste skriftlige beretningene går tilbake til ca. 200 år f.Kr. Hovedkilden til vår kunnskap om druidene er Julius Caesars historiske verk fra romernes felttog i Gallia (58-52 f.Kr.). Det vi vet derfra er at druidene ble betraktet som mellommenn mellom guddommen og menneskene, og at folk anså dem for å ha magiske krefter. De tolket guds vilje og de hadde kunnskap om legemidler. De var fritatt for krigstjeneste og for å betale skatter, og de var i kraft av sin posisjon dommere i rettssaker. Druidene trodde på sjelens udødelighet, og de lærte at sjelen gjennomgår tre utviklingstrinn: den laveste krets, lykkens krets og det uendeliges krets. Mennesket skulle gjennom motgang, lidelse og sorg beseire sin onde natur og vinne herredømme over seg selv. Når dette var oppnådd, kom man over i den annen krets, lykkens krets, for til slutt å skulle nå det uendeliges krets.

Med utgangspunkt i interesse for oldtidens druider, for det disse hadde utrettet for å bedre menneskenes kår og for den store kunnskapen druidene hadde hatt, ble det i England på 1700-tallet gjort flere forsøk på å starte losjer. De fleste av disse fikk kortvarig betydning. I 1781 ble det imidlertid opprettet en druidlosje i London på initiativ av en idealist ved navn Henry Hurle. En liten flokk likesinnede ville etter beste evne arbeide for å forbedre og trygge menneskers kår. Denne losjen og de tanker den bygget på, fikk stor oppslutning. I løpet av kort tid ble rundt 50 losjer etablert i England. I denne første tiden var en gjensidig forsikringsordning en sterkt medvirkende årsak til den store veksten i arbeidet. Offentlige trygdeordninger var et ukjent begrep. Vår Orden regner Henry Hurle som grunleggeren av den moderne druidisme.

Fra England spredte Ordenen seg videre til andre engelsktalende land, til Canada i 1824 og til USA i 1830. I 1851 ble den første losjen etablert i Australia, og derfra kom Ordenen til New Zealand.

Fra USA slo Ordenen rot i Tyskland hvor den første losjen ble etablert i Berlin i 1872. Fra Tyskland bredte så Ordenen til Sverige der den første losje ble stiftet i 1904 i Malmø. Til Norge kom druidismen via Sverige, og den første norske losje, Nordstjernen i Oslo

Hva medlemmer sier om losjen:

Uten losjen så vet jeg ikke om jeg hadde vært her i dag. Den støtten som losjen har gitt meg er helt uvurderlig

#OH

Det å kunne koma ut ein kveld og treffe brørne ein gong kvar 14.dag er så vektiig at eg kan ikkje få sagt det!

#AS