ILLUMINATI
En belysning av kelternes historie, losjens opprinnelse, brorskapets oppbygning, og betydningen av losjens idealer
Kunnskap er makt. Har du makten, så utøv den med klokskap og vit at den en gang vil opphøre.
I en vingård utenfor den franske byen Coligny ble det i 1897 gravd fram noen bronse-fragmenter, som viste seg å være rester etter en framstilling av den gamle keltiske kalenderen. Da ”puslespillet” møysommelig ble satt sammen, viste det seg at kobbertavlen hadde målt 1,5 * 1 meter, og var inndelt i 16 vertikale kolonner med informasjon om årstider og værforhold. Coligny-kalenderen ble anslått å stamme fra det 1. århundre BC, fra en tid da den Julianske kalender rigorøst ble tvunget innført i den romerske verden.
Den keltiske kalenderen er en månekalender, hvor månedene ikke begynner ved nymåne, som for de fleste månekalendrene, men ved fullmåne. Coligny-kalenderen er således ingen ”naturlig” kalender. I en naturlig kalender er det observasjonen av nymånen som innleder en ny måned, og observasjonen av solvervet som innleder et nytt år. De neolittiske steinobservatoriene (Stonehenge) og passasjegravene ble bygget for å kunne fastslå de nøyaktige solvervs- og jevndøgnspunktene. I Coligny-kalenderen har man i stedet benyttet en matematisk regel for å bestemme nyåret, tilsvarende skuddårs-regelen i den Gregorianske kalender som vi bruker i dag, ved å regne 30 år lik 371 måneder. Coligny-kalenderen mister nesten 1 1\2 dag på de 30 årene, så den er ikke så bra matematisk sett som den Gregorianske. Den Julianske, som romerne opptok fra egypterne på omtrent samme tid, kommer snaut 1\4 døgn på forskudd på 30 år, så også den er litt bedre, men Coligny-kalenderen er et fremskritt i forhold til en ren solkalender med 365 dager hvert år, som mister mer enn 7 dager på 30 år.
Kelterne regnet tiden i netter i stedet for dager (Jmfr. Fortnight = 14 dager). Femten netter utgjorde månedens lyse tid (voksende måne), mens 15 netter utgjorde månedens mørke tid (minkende måne). Det keltiske året var inndelt i fire årstider som hver ble innledet med en festival. Året begynner på høsten med måneden samonios (frøfall):
Liksom året begynner på høsten, begynner døgnet ved solnedgang. Derfor begynner feiringen av en høytid kvelden før selve høytidsdagen, for eksempel som ved julaften hos oss. Den største festivalen i året var nyttårsfesten, der man startet feiringen kvelden før 1. november. Den het Samain og markerte slutten på innhøstingen og begynnelsen på vinteren. I våre dager feires den som allehelgendagen eller Halloween. På denne dagen oppsto orden fra kaos den gang verden ble skapt. Man trodde at de dødes ånder ble sluppet fri denne kvelden, og det var derfor viktig å forbygge den overhengende faren med massive ofringer. Den neste i rekken av årets festivaler var Imbolc som ble holdt 1. februar. På denne tiden ble vår-lammene født og søyene gikk med melk. Fruktbarhets-gudinnen Brigit eller Brigantia var festivalens beskytter. Den nest største festen i de keltiske land var maidagen eller Beltaine (etter skytsguden Belenos). Den ble holdt til druidenes ære, men var også en fruktbarhetsfest for å feire at frø og planter nå var satt i jorda, og at kveget ble sluppet ut på beitemarkene. På denne dagen utførte druidene sine renselses-ritualer, blant annet ble kveget drevet igjennom røyken fra store bål. Den siste festivalen i det keltiske året var Lugnasa, som begynte i midten av juli og varte til midten av august. Lugnasa var en innhøstnings-festival. Som under maifesten var det guden Belenos som var skytshelgen, men ved midsommer skiftet han navn til Lug (Irland), Lugus (Gallia), Lleu (Wales).
Døgnet deles videre opp i 8 vakter, som varer i 3 timer hver. I moderne walisisk kalles vaktene :
Druidene
Druidene var en slags prestekaste som hadde stor innflytelse i den keltiske verden. Vår kunnskap om druidenes betydning og praksis bygger vi nesten utelukkende på beskrivelsene til de romerske undertrykkernes historie-skrivere (Tacitus, Diodorus, Strabo, Posidonius), men først og fremst fra Cæsars egne øyevitne-skildringer i sitt verk ”De bello Gallico” (50 BC). Som nevnt var det en keltisk dyd å trene opp hukommelsen, og de hadde stor mistillit til det nedskrevne ord, da de mente at det virket sløvende på hukommelsen. Cæsar mente at druidenes maktsentrum lå i Britannia, mer bestemt på øya Anglesay (Mona) i Irskesjøen. Dersom man greide å ramme dette, ville halve seieren over britene være vunnet. De romerske legionene ble derfor raskt dirigert i retning Anglesay.
Ordet ”druide” (druidai, dryadae, druides) kan være avledet av det greske ordet for ”eik” = drus. Dru kan også bety ”sterk”, mens wid kan bety ”kunnskap”. Trær og hellige lunder inntok en stor plass i kelternes religiøse liv. Ifølge Cæsar var druidene et velorganisert broderskap på tvers av stammene, som møttes en gang om året i bortgjemte skoglysninger, til hemmelige samtaler, og for å velge en ”yppersteprest”. Druidene sto høyt i akt i de keltiske samfunn, som intellektuelle, dommere, spåmenn, astronomer og forbindelsesledd til gudene. Det fantes imidlertid også andre, mindre fremtredende menn – de såkalte vates – som Strabo beskriver som ”seere og naturfilosofer”, og det fantes prestinner.
Cæsar var spesielt imponert over den krevende opplæring en druide måtte gjennomgå. Det forventes at lærlingene skal lære store mengder vers, lover, historier og magiske formularer utenat, og utdannelsen kunne ta opp til 20 år. Druidene var ansvarlige for å opprettholde samfunnets følelse av identitet og kontinuitet. De var voktere av stammens lover og tradisjoner, ble tilkalt for å megle i konflikter, og hadde makt til å utmåle straffer. Det aspektet ved druidenes virksomhet som imidlertid er viet størst oppmerksomhet i historiske tekster er deres rolle som offerprester. Kelterne ofret både mennesker og dyr, noe som skildres med skrekkblandet gru av de romerske historieskriverne, og som taes som bevis på kelternes barbariske vesen. Faktum er at menneskeofringer heller ikke var noe ukjent fenomen i den romerske verden.
Den kanskje mest omtalte praksis var hodekulten. Kelterne hadde en sterk tro på potensen og den magiske kraften i det menneskelige kranium. De kappet gjerne hodene av sine fiender og tok de med seg hjem. Hodene ble enten spikret fast over døråpningen, eller plassert på staker rundt seierherrens hus. Noen stammer dekorerte hodeskallene med gull og brukte dem som drikkebegre, eller oppbevarte dem i kister av ceder-tre. Ofte ble hodeskallene til beseirede fiender båret omkring i beltet, eller hengt om halsen på hestene.
Det er ikke uten videre enkelt å beskrive kelternes gudeverden. For det første varierte den sterkt fra land til land, fra distrikt til distrikt – og over tid, under påvirkning av blant annet romersk kultur. Forskere har registrert over 400 guder. Gudsdyrkelsen foregikk i tillegg på ulike nivåer. Hver familie kunne ha sine private husguder (som romernes penater og larer) til beskyttelse av hjem og familie. Kelterne trodde på gjenfødelse og reinkarnasjon, noe som understøttes av flere gravfunn, der avdøde blir gravlagt med sitt jordiske gods og gull, og forsynt med mat og drikke til reisen. Noen guddommer går imidlertid igjen som svært sentrale over store deler av den keltiske verden :
Lugh
(av irsk for ”skinnende lys”) går bl.a. igjen i flere stedsnavn, f. eks. Lugdunum (Lyon). Han kan ha vært en solgud, og var også knyttet til ravnen (lugos). Han ble dyrket fra Irland til Spania. Jmfr. den keltiske festivalen Lughasa (1. august).
Belenos
(”Lys” eller ”Strålende”). En gallisk solgud og helbreder. Knyttet til Mai-festivalen Beltaine.
Cernunnos
(Den ”hornede”). Dyrenes herre. Avbildet bl.a. på den berømte Gundestrup-gryten.
Camulos.
Krigsgud i Britannia og Gallia.
Epona.
Gallisk heste- og fruktbarhets-gudinne.
Andastra.
Icenernes seiersgudinne.
Lenus.
Treverisk legegud.
Sucellus.
Den ”gode nedslåer”, hammergud. Beslektet med den irske guddom Dagda.
Taranis.
”Tordneren”. En gåtefull himmelgud. (Tor ?).
Teutates.
”Stammens gud”. Kanskje fellesnavn på flere guder. Jmfr. teutoner = deutschland.
I motsetning til i den klassiske verden, forestilte kelterne seg ikke sine guder i menneskelig skikkelse før sent i jernalderen. Det er nesten ikke funnet noen gudebilder eller gudestatuer fra før denne tid. Den keltiske hærføreren Brennus, som inntok orakelet i Delfi ca. 390 BC spottet gudestatuene han så der. Etterhvert som keltisk kultur ble påvirket av den romerske, skjedde ofte en slags integrering av guddommene i de to kulturer. Mars ble identifisert med Lenus, Minerva med Sulis, Merkur med Rosmerta, osv. (Dette religiøse integrerings-fenomenet sees også bl.a. i India, der Buddha er blitt en av den hinduistiske guden Shivas reinkarnasjoner).