ILLUMINATI
En belysning av kelternes historie, losjens opprinnelse, brorskapets oppbygning, og betydningen av losjens idealer
Kunnskap er makt. Har du makten, så utøv den med klokskap og vit at den en gang vil opphøre.
En eller annen gang etter år 2000 BC smeltet disse kulturene sammen i Sentral-Europa, smeltet sammen kobber og tinn, og innledet dermed europeisk bronsealder. Arkeologene kaller denne nye kulturen Unetice-kulturen, etter landsbyen Unetice i Tsjekkia, der man avdekket de første boplassene. Dette området ligger ideelt plassert med tanke på handel og samkvem med utenforliggende kulturer. Unetice-folket levde enkelt, i små landsbyer beskyttet av tømmerpalisader, og omgitt av jordbruksåkre. Sannsynligvis hadde metall-arbeiderne en spesiell status og var fritatt for jordbruksplikter og militærtjeneste. Stamme-strukturen besto ellers av høvdinger og krigere som tok viktige avgjørelser og hadde ansvaret for å forsterke palisadene. Denne klassedelte samfunnsstrukturen besto i lang tid, og spredte seg utover resten av Europa.
Omkring år 1250 BC inntrer det endringer i det arkeologiske materialet, som kan tyde på at det utviklet seg en keltisk-talende gren av indoeuropeisk. Den såkalte Urnefelt-kuturen blir betraktet som en videreføring av Unetice-kulturen. Den mest iøynefallende endringen er at man begynner å kremere de døde, og plassere askeurner på spesielle gravplasser. Forskerne mener at disse folkene må ha snakket en tidlig form for keltisk – proto-keltisk.
Kelternes ekspansjon fra kjerneområdene Sentral-Europa fant hovedsakelig sted i det siste årtusen BC. Kunnskapen om utvinning og bruk av et nytt metall – jernet – var nå kommet til dette området og europeisk jernalder var innledet. Kulturen går gjerne under betegnelsen Hallstatt-kulturen (ca. 750 BC – 400 BC), etter en landsby i Østerrike, der arkeologene fant rester etter bosetninger av folk som hadde drevet saltutvinning her fra ca. 1000 BC – 50 BC (Salzkammergut, Salzburg).
Det neste trinnet i kulturutviklingen kalles La Tène, etter en landsby ved Neûchatel-sjøen i det vestlige Sveits, og regnes av forskerne som den første særegne keltiske kultur. Funnene herfra kjennetegnes ved en spesielt rik og dekorativ utsmykning av våpen, metall-kar, smykker, og lignende. Dette keltiske kunsthåndverket bærer samtidig tydelig preg av påvirkninger fra gresk, skythisk og etruskisk kultur.
Spor i tiden
Europa har fra førhistorisk tid vært en smeltedigel av folkeslag som opp gjennom århundrene har innvandret fra steppeområder i Sentralasia. Behovet for stadig nye beiteområder eller jordbruksland har vært drivkraften – i takt med den økende befolkningsveksten. På 3000-tallet BC ser det ut til at den bofaste jordbrukskulturen, som var fremherskende i Europa på den tiden, ble ”forstyrret” av innvandrende steppe-nomader fra øst. Tolkningen er blant annet basert på keramikk-funn fra denne tiden, fra å være rikt dekorert blir den grov og enkel i formen (snormønster-keramikk), samtidig som andre funn vitner om påvirkning østfra (Kurgan-kulturen) – de tradisjonelle ”morgudinnene” blir borte, redskapene endrer type og form, gravskikkene endres. Bondekulturen i Europa på den tiden viste få tegn på noen politisk sentralisering. Det var små landsbysamfunn med små sosiale forskjeller. Nomade-kuturen i øst derimot var basert på et hierarkisk høvdingsystem og en sterk militær organisering. De hadde temmet hesten, og var dermed mer mobile enn de bofaste bøndene. De var i sterkere grad også opptatt av å sikre seg tilgang til mineral- og mat-ressurser.
Arkeologene har gjerne kalt disse stammene fra øst og nord for stridsøks-folket, på grunn av de karakteristiske skaft-hullene i øksefunn av kobber og stein fra denne tiden. stridsøks-folket var sannsynligvis de første som snakket et indo-europeisk språk (proto-indo-europeisk). De er trolig også de første europeere som hadde kjennskap til hjulet. Gravskikkene deres – der de døde ble gravlagt i jordhauger eller dysser (kurgan, tumulus) – ble opprettholdt i mange deler av Europa helt fram til det historikerne betegner som folkevandringstiden i Europa (400-600 AD) og Merovingertiden (600-800 AD).
Omtrent samtidig vokste det fram en annen kultur på den Iberiske halvøy (i dagens Portugal), som spredte seg nordover og østover. Denne kulturen har av arkeologene fått navnet klokkebeger-kuturen etter den karakteristiske klokkeformen på keramikk-karene som er funnet. I dette området var det rik tilgang på kobber, og folket her hadde derfor utviklet en langt fremskreden metallurgisk kunnskap, som de brakte med seg videre nordøstover.