ILLUMINATI
En belysning av kelternes historie, losjens opprinnelse, brorskapets oppbygning, og betydningen av losjens idealer
Kunnskap er makt. Har du makten, så utøv den med klokskap og vit at den en gang vil opphøre.
Ved kysten av Frygia – en annen av statene i Lilleasia – ble det i år 281 BC grunnlagt et nytt kongerike – Pergamon. De kom overens med kelterne at de kunne slå seg ned i de indre deler av Frygia dersom de holdt fred. Dette landet ble senere kjent som Galatia, og de tre stammene tok til seg hver sin del ; tolistoboierme slo seg ned i det øvre løpet av elven Sangarios, tectosagerne slo seg ned øst for disse, mens trocmerne slo seg ned lengst øst rundt byen Ancyra (dagens Ankara). Kelterne greide ikke helt å holde ord, og de slo blant annet Antiochos i et slag ved Efesos i 265 BC og fortsatte herjingene sine langs Lilleasias kyst. De ble kuet av den sterke kongen Attalos av Pergamon. Etter hvert tilpasset de seg og drev sitt tradisjonelle jordbruk i mange hundre år. Språket i landet var keltisk til 600-tallet AD. For en kristen misjonær – St. Jerome – som reiste gjennom Lilleasia på den tiden, minnet språket om det som ble snakket i Treveri, en keltisk stamme i Rhinområdet.
I Britannia merkes keltisk innflytelse fra rundt 750 BC. Hallstadt-kulturen avsetter arkeologiske spor her fra rundt 500 BC, og fra ca. 300 BC kommer en ny innvandringsbølge fra fastlandet som bringer med seg La Tene- kulturen. Nord og øst for det keltiske kjerneområdet presset stadig nye folkegrupper på – Kimbrere, Alemannere, Markomannere, Teutoner, Langobarder, Svebere, osv. I historie-gjengivelsen benyttes ofte en fellesbetegnelse på alle disse stammene – germanere. Romerne kalte alle folkeslag øst for Rhinen for germanere. Mange av disse var i virkeligheten keltere, andre stammer tilhørte ikke-keltiske folk som snakket nærbeslektede indoeuropeiske språk. Julius Cæsar var forøvrig den første som i sitt verk om gallerkrigene – ”De bello Gallico” – skiller mellom de ulike keltiske stammene. Verket innledes med setningen : ”Gallia est omnis divisa in partes tres ” (Hele landet Gallia er delt i tre deler). De egentlige germanere var først og fremst teutonene og alemannerne. Disse navnene finner vi igjen i dag i franskmennenes navn på Tyskland = L’Allemagne, og tyskerenes eget navn på seg selv Deutshland = Teuton-land = Tyskland. Navnet Teutones er forøvrig en latinsk form av et keltisk ord som betyr folk (beslektet med norsk tjod), og den samme ordstammen finner vi igjen i navnet på den galliske guden Teutates
Keltisk ekspansjon
Omkring 400 BC begynner kelterne for alvor å røre på seg. De trenger over Alpene og ned på Po-sletten, der de erobrer viktige etruskiske områder (bystaten Veii), som romerne nettopp har annektert etter lange kamper. Derfra drar de videre mot selve Roma som de når på 380-tallet. Byen blir avsvidd og plyndret. Festningen Capitol blir beleiret i 7 måneder, og statsledelsen - som hadde rømt byen – måtte kjøpe seg fri med utrolige mengder gull. Kelterne – eller gallerne som romerne kalte dem – satte seg fast i Nord-Italia (Gallia cisalpina). Det var først ved Cæsars berømte kriger mot gallerne (58 – 51 BC) at kelterne ble varig svekket som politisk maktfaktor i Europa.
En annen gruppe keltere vandrer østover langs Donau mot Svartehavet, og slo seg ned i Transylvania (Romania). Da Alexander den store startet sine erobringstokter (ca. 335 BC), måtte han først tøyle uroen blant en del stammefolk nord for Makedonia, blant dem var de keltiske scordisai og flere andre keltiske stammer. Det var under en forsoningsfest med disse stammene at de ble spurt av Alexander hva de fryktet mest av alt i verden, og svarte med de berømte ordene : ”Det eneste vi frykter er at himmelen skal falle ned i hodet på oss”. Alexander hadde vel forventet at de skulle svare at de fryktet ham mest av alt, så de føyde diplomatisk til : ”Men vi setter vennskapet med en slik mann som deg høyere enn alt annet.”
Da Alexander døde i 323 BC, falt det enorme riket hans sammen, og det ble til slutt delt mellom tre av hans generaler. Samtidig begynte kelterne å bevege seg sørover inn i Illyria (illyriske flyktninger fikk asyl i Makedonia), og grunnla et keltisk kongedømme i Thrakia (Bulgaria) i år 297 BC. Ferden gikk videre sørover inn i Hellas. Templet i Delfi ble ranet for ufattelige rikdommer før de trakk seg tilbake.
På denne tiden var Lilleasia et lappeteppe av ulike folkeslag og stater, som tidligere var blitt underkuet av Alexander, men som nå begynte å hevde sin selvstendighet igjen. En av disse statene var Bithynia i det nordvestre hjørnet av Lilleasia. I år 278 BC var det tronfølgerstrid i landet mellom brødrene Zipoetes og Nikomedes. Nikomedes søkte støtte hos makedonerkongen Antigonos Gonatas, som rekrutterte 3 keltiske stammer – tolistoboierne, tectosagerne og trocmerne, på til sammen 20 000 mann. Disse sikret raskt seieren for Nikomedes. Etter dette var det ikke mer å gjøre for kelterne i Bithynia, så de begynte å kreve inn skatt (galatika = kelterskatt) fra de greske bystatene langs kysten. De ble til slutt underkuet av syrerkongen Antiochos, blant annet ved bruk av elefanter.