ILLUMINATI
En belysning av kelternes historie, losjens opprinnelse, brorskapets oppbygning, og betydningen av losjens idealer
Kunnskap er makt. Har du makten, så utøv den med klokskap og vit at den en gang vil opphøre.
Diodorus beskriver kelterne som høye og lyshårede, høyrøstede, og med intense, stikkende øyne. Kvinnene er like store og sterke som mennene, og like hissige.
Tacitus forteller at caledonerne i Skottland kjennetegnes ved sitt røde hår, mens silurianerne i Wales var svartmuskede med mørkt krøllete hår.
Strabo nevner at begge kjønn var like opptatt av å pynte seg, og bar masse smykker. Dette understøttes av det arkeologiske materialet (tunge halsringer, brosjer, ringer og armbånd er funnet i mange graver).
Gallerne er høye av skikkelse med svulmende muskler og hvit hud, og deres hår er blondt, og ikke bare naturlig blondt, men de har den skikk å fremheve naturens egen farge ved hjelp av kunstige midler. De vasker alltid deres hår i kalkvann, og de trekker det tilbake fra pannen til issen og tilbake til nakken, med det resultat at de likner satyrer og Pan, ettersom behandlingen av deres hår gjør det så tungt og stritt at det på ingen måte atskiller seg fra en hestemanke. (Diodorus Siculus, 1. århundre BC)
Så vel gallerne i det første århundre før Kristus, som irene i de første århundrer etter Kristus, hadde en privilegert klasse av adelsfolk, krigere og individer med spesielle ferdigheter, som i Irland ble betegnet som ”kunstens menn”, en gruppe som omfattet prester (druider), seere (vates), skalder (barder) og håndverkere.
En liknende klasseinndeling fantes sannsynligvis i størstedelen av den keltiske verden, selv om det var variasjoner. Druismen har for eksempel sannsynligvis vært begrenset til Gallia og de Britiske øyer. Alminnelige frie mennesker finnes det nesten ingen beskrivelser av. Slaveri eksisterte, men var antakelig ikke så utbredt som i den klassiske verden. Slaver var likevel en viktig eksportartikkel.
Stamme-identiteten var sterk. For å sikre kontinuiteten vektla derfor kelterne oppdragelsen av barna. Barna bodde hjemme hos sine biologiske foreldre til de var bortimot 7 år gamle. De ble da plassert i fosterfamilier, som gjerne var slektninger eller nære venner. (Jmfr. Vikingenes fostersystem, der for eksempel Harald Hårfagres sønn Håkon ble oppdratt av kong Adalstein i England – Håkon den gode Adalsteinsfostre). Foreldrene måtte betale for dette. Jenter var dyrere enn gutter. En jenteoppdragelse kostet 8 kviger eller 2 melkekuer, mens en gutteoppdragelse kostet 6 kviger eller 1 1\2 melkeku, selv om jentene bare oppholdt seg i fosterfamilien til hun var ca. 14 år, mens guttene var der til de var 17.
I fosterfamiliene lærte barna de ferdighetene som de ville få bruk for senere i livet. For gutter fra krigeradelen var det viktig å få opplæring i krigskunst. Klassiske forfattere nevner kelternes utbredte homoseksuelle praksis, særlig blant spesielle grupper som gaesataerne. Gaesataerne var en slags leiesoldaterer som lot seg verve til ulike krigsoppdrag rundt i Europa. Dette var et attraktivt ”yrke” for unge menn. I likhet med de greske spartanerne hadde de en utrolig sterk korpsånd, som ble styrket av kjærlighetsbånd mellom gutter og menn.
Og blant barbarene nyter også kelterne, skjønt de har svært vakre kvinner, mer samvær med unge gutter. Noen av dem har to elskere som de sover sammen med på dyrehuder. (Athenaios).
Kelternes levesett - vivir
Den keltiske ”gullalder” i Europa regnes fra ca. 600 BC, da handelssamkvemet først med grekerne og siden med etruskerne startet, til 100 AD, da det keltiske folket var fullstendig assimilert i det Romerske imperium. Fra 250 BC, da kelternes område var på sitt aller største, skrumpet det under Cæsar inn til bare å omfatte Gallia (Frankrike), en liten del av den Iberiske halvøy (keltibererne) og de Britiske øyer. Ett hundreår senere holdt kulturen bare stand på Irland. Her har kulturen fått utvikle seg i fred for fremmed innflytelse. Romerne invaderte aldri Irland, heller ikke de senere anglo-sakserne. De norske vikingene gjorde tapre forsøk på å sette seg fast, men ble til slutt jaget på sjøen.
I samtidig litteratur er kelterne beskrevet som et folk som yndet å slåss, feste og skryte hemningsløst, og dessverre er det dette bildet som har festet seg i folks bevissthet. Keltisk dagligliv var imidlertid mye rikere og mer mangfoldig enn dette. De skjøttet sitt jordbruk og februk med stor flid og dyktighet, og tilba sine guddommer i hellige lunder ledet av offerprester (druider).
I sin glanstid var de med på å forme og gi retning til europeisk kulturliv. Det var kelterne som først brakte jernet til området nord for alpene. Det var også kelterne som innførte jernplogen, ljåen og til og med den første slåmaskinen. De effektiviserte jordbruket, ved bl.a. å starte med vekselbruk. De foredlet kornet og var viden kjent for den høye kvaliteten på sine jordbruksvarer. Kjøttfeet var også foredlet gjennom generasjoner, og var en svært populær og ettersøkt spise for de kresne romerne.
Vi kan også takke kelterne for transport-tiltak som brolegning og utbygging av veinettet i Sentral-Europa - og forbedring av hjulet. Tidligere sivilisasjoner hadde satt hjulet sammen av flere trestykker. Kelterne konstruerte hjulet av ett eneste trestykke, som de smidde fast en jernring til. Jernringen ble krympet fast til trefelgen mens det ennå var varmt ved hjelp av en teknikk som for lengst var gått i glemmeboken, og måtte gjenoppfinnes i våre dager. Kelterne var også dyktige håndverkere, og utnyttet sine evner til å bygge båter og festningsverk av tømmer.
Selv om kelterne var fryktet av sine fiender, var de slett ikke ukultiverte barbarer. Den gresk-romerske historikeren Ammianus Marcellinus (400 AD) skrev at :
Gallerne er svært nøye med sitt utseende og hygiene. Ingen galler får vise seg skitten eller ustelt i landet, selv om de er aldri så fattige.
Plinius forteller at det var kelterne som oppfant såpen, og at de tok regelmessige bad. Romerne adopterte sin senere badekultur fra gallerne. Kvinnene brukte kosmetikk, og speilet seg i vakkert dekorerte bronsespeil. Mennene var som regel glattbarberte, bortsett fra sine karakteristiske hengebarter. Det var en dyd å holde kroppen i form, overvektige menn ble sparket fra hæren. Begge kjønn var nøye med klesdrakten.
De toga-bærende middelhavsfolkene ble særlig imponert av kelternes bukser, en mote som romerne senere adopterte som en del av kavalleriets uniformering, der elitesoldatene gjerne ble rekruttert fra keltiske stammer. Knelange tunikaer av linstoff ble brukt av begge kjønn, i likhet med fargerike ullkapper over skuldrene.
Keltiske lærvarer var også populære hos romerne, spesielt de galliske støvlene. Rikt dekorerte tekstil-fragmenter og metallarbeider vitner om en langt framskreden håndverkskultur.
