Gundestrup-gryten.

I 1891 ble det fra en torvmyr i Nord-Jylland gravd fram et av de mest bemerkelsesverdige funn fra keltisk bronsealder. Gundestrup-gryten av sølv var 70 cm i diameter, og besto av rikt dekorerte og uthamrede paneler både innvendig og utvendig. Sentralt i bunnen av gryten er det et bilde av en døende okse. Forskere har tidfestet gryten til ca. 100 BC, og mener den ble fraktet hit som krigsbytte fra et sted i Sentral-Europa. Trolig har den vært lagt i myren som en offergave til de keltiske gudene. Forskere knytter de rike billedframstillingene til et gammelt Irskt episk sagn – Táin Bó Cuailnge (Kvegtyveriet på Cooley) – som ble nedtegnet av irske munker på 700-tallet. Myten som beskrives i sagnet er trolig basert på ennå eldre kontinental myte. Gryten oppbevares i dag i det Danske Nasjonalmuséet i København.

Táin handler – kort fortalt - om rivaliseringen mellom to irske kongedømmer –Ulster i nordøst og Connaught i nordvest. En ung gutt – Cúchulainn –maser på sin mor dronning Medb i Connaught om å få bli opptatt som fostersønn ved kong Conchobars hoff i Ulster (som allerede har 150 fostersønner ved hoffet). Kongen er guttens onkel og kjent for å være den største krigeren i hele Irland. Cúchulainn trosser sin mor og drar av gårde alene. Denne episoden utløser så en krig mellom de to kongerikene, der bl.a. en sort og en hvit okse spiller hovedrollene.

Irland – den siste keltiske utpost.

Som i Britannia utviklet Irland i de siste århundrer f.Kr. sin egen versjon av La Tène – kulturen. Flyktninger fra interne stridigheter i Britannia og Gallia har trolig befolket landet fra sen jernalder. Kunsthåndverket når sitt kvalitetsmessige høydepunkt i det 2. og 3. århundre e. Kr. Kunst-gjenstandene som er funnet er rikt dekorerte med intrikate, særegne flette-mønstre, og har senere utgjort prototypen på keltisk kunst. Egentlig var denne kunstformen en sammensmeltning av flere kunstretninger, med elementer både fra den skytiske og nordiske ”dyrestilen” og fra den angelsaksiske og piktiske tradisjonelle kunsten. Det oppsto også etter hvert en egen klasse håndverkere i Irland – munkene. De har etterlatt seg praktfulle illuminerte håndskifter, som for eksempel ”Book of Durrow” (ca. 680 AD) og ”Book of Kells” (ca. 800 AD). Kunstnerne som arbeidet med meget enkle redskaper, var i stand til å oppnå slående virkninger. Håndskriftenes sider var i vellum (fint pergament) fremstilt av huder fra kalver og får. Dusinvis av dyr må ha gått med for å framstille en eneste bibel. Pergament-sidene er tegnet og fargelagt med forskjellige penner og pensler, etter nøye forberedelser med linjaler og passere. Sidene er til slutt innbundet i praktfulle bind.